Dette er kanskje et av de viktigste spørsmålene du kan stille deg før du begynner med SSP. For hvis teorien bak metoden er omstridt, hva betyr det da for deg? Vi foretrekker å gi et ærlig og nyansert svar fremfor en glatt beroligelse. Det korte svaret: ja, det finnes kritikk – og det er akkurat det man kan forvente av en levende vitenskap.

Hva handler kritikken om?

Polyvagalteorien er populær blant mange klinikere og pasienter, men flere forskere har rettet kritikk mot enkelte deler av den. Kritikken retter seg hovedsakelig mot spesifikke evolusjonære og anatomiske antakelser i teorien — for eksempel om hvordan visse deler av nervesystemet ifølge teorien skal ha utviklet seg. Forskere som Paul Grossman har skrevet publikasjoner om dette. Polyvagal Institute og klinikere over hele verden har deretter reagert utførlig på dette.

Viktig å merke seg: denne debatten handler om teoretisk begrunnelse, ikke om hvorvidt folk har nytte av anvendelsene. Det er en vesentlig forskjell. En modell kan justeres på enkelte punkter uten at den praktiske verdien går tapt.

To leire, én samtale

Diskusjonen blir tydeligst når man sammenligner de to sidene. Grovt sett står to grupper overfor hverandre, og begge har et poeng.

Det kliniske miljøet: "en terapeutisk revolusjon"

For mange traumeterapeuter og kjente eksperter — som for eksempel Bessel van der Kolk og Deb Dana — har polyvagalteorien blitt uunnværlig. Også i Nederland og Belgia har mange traumasensitive fagpersoner tatt modellen til seg. Hvorfor er de så begeistret?

• Det fjerner spørsmålet om skyld. Teorien forklarer «freeze»-reaksjonen (frysereaksjonen) og besvimelsesreaksjonen. Mange som har opplevd noe forferdelig, føler skam fordi de ikke kjempet eller flyktet i den situasjonen. Teorien viser at nervesystemet i ekstreme situasjoner med fare selv tar kontrollen og velger den dorsale stillingen (å ligge flatt, spare energi) for å overleve. Det er ikke en fiasko; det er overlevelse.
• Det gir kroppen et språk. Begreper som nevropresjon (ubevisst skanning etter fare) og samregulering (å finne trygghet gjennom en annens tilstedeværelse) gir terapeuten og klienten konkrete ord for fysiske stressreaksjoner.
• Det forklarer hvorfor det ofte ikke er nok å bare snakke. Det gir en logisk forklaring på hvorfor pust, stemmebruk og øyekontakt faktisk bidrar til å bringe nervesystemet tilbake til en trygg tilstand.

Den kliniske visdommen man ofte hører: selv om biologien kanskje ikke stemmer helt ned til desimalene, så fungerer det i behandlingsrommet — det hjelper folk å bli friske og gir ro.

Det nevrovitenskapelige leiren: "biologisk fiksjon"

På den andre siden står nevrobiologer, fysiologer og kritiske psykologer. Denne kritikken hadde ulmet i årevis, men nådde et kokepunkt da psykofysiologen Paul Grossman sammen med en stor gruppe forskere ga ut en omfattende publikasjon der teorien ble betegnet som vitenskapelig uholdbar. Deres viktigste argumenter:

• Misoppfatninger om evolusjon. Porges hevder at nervesystemet utviklet seg i tre klare evolusjonære trinn, der den sosiale (ventrale) vagusnerven er noe som er unikt for pattedyr. Biologer påpeker at også reptiler og amfibier har lignende strukturer og viser sosial atferd; den evolusjonære "stigen" er angivelig fremstilt for enkelt.
• Anatomisk forenkling. Vagusnervens funksjon er langt mer kompleks enn tre klare tilstander. Noen påstander om hvordan bestemte hjernestrukturer styrer hjerterytmen, blir motbevist av moderne fysiologisk forskning.
• Vanskelig å vurdere. Kritikerne mener at teorien er formulert på en slik måte at den knapt lar seg motbevise vitenskapelig.

Porges har svart på dette ved å si at hans kritikere tolker teorien for bokstavelig og for mekanistisk, noe som fører til at de overser modellens systemiske og funksjonelle verdi.

Hvordan vi selv håndterer det

Vi mener det er viktig å ta den vitenskapelige debatten på alvor og ikke late som om ingenting er på ferde. Da en klient for en stund siden gjorde oss oppmerksom på en kritisk artikkel – med den provoserende overskriften om at polyvagalteorien skulle være "død" – begynte vi å fordype oss i temaet på nytt, nettopp også gjennom motreaksjonene.

Konklusjonen vår var ikke å forkaste alt, men å velge ordene våre med større omhu. Vi foretrekker derfor å snakke om polyvagalt rammeverk og den sikkerhetsvitenskap enn en fullstendig, velprøvd teori. Og fremfor alt: vi fortsetter å arbeide med de begrepene som viser seg å være verdifulle i praksis.

• De autonome tilstandene (trygghet, handling, avslutning) som et praktisk kompass
• Neuropersepsjon: den ubevisste vurderingen av sikkerhet eller fare
• Interoception: å føle sin egen kropp fra innsiden

Diskusjonen endrer ikke noe ved dette grunnlaget. Dette er nyttige, gjenkjennelige begreper som hjelper folk å forstå hva som skjer i kroppen deres — og som gir dem et holdepunkt i veiledningen.

Denne oppsummeringen fra en av våre klienter oppsummerer det godt. Opplevelsen av å bli roligere, sove bedre eller bli mindre lett overstimulert, står uavhengig av om vitenskapen allerede kan forklare alle de underliggende mekanismene fullt ut. Mange effektive tilnærminger innen medisinen har en gang begynt på denne måten: først virket det, deretter forsto vi stadig bedre hvorfor.

Hva betyr dette for deg?

Det fine er at du ikke trenger å slutte deg til noen teori for å oppleve SSP. Du trenger ikke å tro på en modell, ta et vitenskapelig standpunkt eller velge side i en akademisk debatt. Du lytter, og merker selv om det hjelper deg på veien mot mer ro og trygghet.

Det vi derimot kan love deg, er ærlighet. Vi vil aldri late som om SSP er et vidundermiddel eller som om alt er bevist ned til minste detalj. Vi forteller deg hva vi vet, hva som fortsatt er under utredning, og hvor grensene går. Vi mener at denne åpenheten er viktigere enn en fin historie – nettopp fordi de som kommer til oss ofte allerede har prøvd mye og har rett til et realistisk bilde av situasjonen.